Folkehelseperspektivet

Psykisk helse i et folkehelseperspektiv

Psykisk helse og forebyggende psykisk helsearbeid er et nasjonalt satsningsområde. [1] I stortingsmeldingen ”Resept for et sunnere Norge. Folkehelsepolitikken” (16: 2002/03) legges det vekt på forebyggende psykisk helsearbeid i bred forstand, og meldingen understreker at handlingsrettet forskning skal prioriteres. Generelt er fokus forskjøvet fra psykiatri til psykisk helsearbeid som en tverrfaglig og tverretatlig satsning i samarbeid med brukere og befolkning gjennom alliansebygging. Et overordnet perspektiv på psykisk helsearbeid i lokalsamfunnet er uttrykt i WHOs helsepolitiske dokument Health21 (1998). Det etiske grunnlaget hviler på tre verdier:
1) Helse som en grunnleggende menneskelig rettighet,
2) likhet i helse og solidaritet i handling mellom og innen alle land og deres innbyggere og
3) deltagelse og ansvar for både individer, grupper, institusjoner og samfunn for vedvarende fremme av helse.

Disse verdiene er basale for handlingsstrategiene innen psykisk helsearbeid. For å sikre gjennomføringen av Health21, løftes fire handlingsstrategier frem:
1. Flersektorielle strategier for å møte forhold som påvirker helsen – slik som fysiske, økonomiske, sosiale, kulturelle og kjønnsmessige perspektiver.
2. Resultatorienterte helseprogrammer og investeringer som stimulerer helse og klinisk omsorg.
3. En integrert familie- og primærhelsetjeneste som støttes opp av en fleksibel og responsiv spesialisthelsetjeneste.
4. En deltagende helsestimulerende prosess som involverer relevante partnere på alle nivåer; hjem, skole og arbeid, lokalsamfunn og stat – og som fremmer felles avgjørelser, gjennomføring og ansvarlighet.

Innsatsområdet Psykisk helse og samfunn: Kunnskapsdannelse i praksis har disse folkehelsestrategiene som basis for tenkningen, dvs. å styrke bevisstheten om det psykiske helsearbeidet på alle nivåer gjennom systematisk forskningsbasert kompetanseutvikling så nær aktører og brukere som mulig. Det teoretiske grunnlaget for innsatsområdet bygger samtidig på en sammensatt forståelse av begrepet og fenomenet samfunn/lokalsamfunn – med særlig vekt på spenningen mellom normalisering og empowerment (jf. Askheim 2003) og integrering versus marginalisering (jf. Drevdahl 2002, Ramon 2001).

Å fremme mental helse forutsetter en vedvarende oppmerksomhet og innsats for å beskytte mental helse gjennom hele livet, særlig i forhold til sosialt underprivilegerte grupper (på grunn av at dårlige sosioøkonomiske forhold er en risiko- og sårbarhetsfaktor med hensyn til psykisk uhelse). Godt planlagte programmer som rettes mot livs- og arbeidsmiljø, kan hjelpe mennesker til å oppnå en opplevelse av meningssammenheng, bygge opp og vedlikeholde gjensidig støttende sosiale relasjoner og å mestre stressende situasjoner og hendelser. Selvmordsraten kan reduseres betraktelig hvis alt helsepersonell trenes opp til å oppdage tidlige tegn på depresjon, og hvis adekvat behandling blir gitt. Stress i arbeidssituasjonen spiller en vesentlig rolle når det gjelder å bidra til sykefravær og for tidlig død relatert til sosial status. Forbedret arbeidsmiljø vil gi en friskere arbeidsstokk som så vil øke produktiviteten. Arbeidsløshet er både en fysisk og psykologisk helserisiko. Men arbeid er ikke nok, man må også sørge for kvalitativt gode arbeidsforhold. Når det gjelder skader som skyldes vold og ulykker, pekes det i Health21 særlig på nødvendigheten av å prioritere høyere forhold som er relatert til sosial integrasjon og tilhørighet – og en særlig oppmerksomhet må rettes mot de viktigste årsakene til vold (inkludert familievold) – først og fremst med vekt på alkohol.

Allment dreier f olkehelsevitenskap seg om ”Studiet av hvordan faktorer i våre omgivelser påvirker menneskers helse og velvære. Det dreier seg om miljøspørsmål, sosiale forhold, faktorer som vi selv kan påvirke gjennom vår livsstil, men også helsetjenestens organisasjon og arbeidsmåter” (Nordiska hälsovårdshögskolan 1993). Folkehelsearbeid er den praktiske implementering av folkehelsevitenskapelig kunnskap og kan defineres som: ”Vitenskapen og kunsten om hvordan sykdom kan forebygges, livet forlenges og helse fremmes gjennom organiserte samfunnsmessige tiltak” (The Acheson Report 1988). Det innebærer å svekke de forhold og faktorer som medfører helserisiko, og styrke de som bidrar til bedre helse. [2]

Generelt er det to måter å forstå hvordan god helse kan oppnås, og hvordan helsen kan bedres og holdes ved like. Den ene er individorientert, og retter seg mot forebygging, diagnostisering og behandling av sykdom. Denne modellen knyttes til den medisinske modell (prevensjonsmodellen). Den andre orienteringen er på gruppe- og samfunnsnivå og har hovedvekt på helsefremmende og forebyggende strategier, planlegging og organisering av innsatser for å fremme endringer på samfunnsnivå (helsefremmemodellen). Disse to måtene å arbeide med folkehelsevitenskapelige spørsmål på må betraktes som komplementære når det gjelder å bedre helsetilstanden i befolkningen. Dette betyr at å fremme helse og forebygge sykdom begge er delaspekter i en helhetlig forståelse av helsebegrepet. For begge modeller gjelder at metodene som anvendes er varierte, i tillegg til at de også inkluderer påvirkning og forandring i miljøet.

Psykisk helsearbeid kan også forstås som en virksomhet som skal styrke individer, familier og lokalsamfunn slik at de blir mer motstandsdyktige til å kunne tåle det stress som uvegerlig følger hverdagsliv og samfunnsliv. Man kan ikke fjerne all risiko fordi slike forhold er en innebygd del av et aktivt liv. På det praktiske plan vil arbeidet for å fremme folkehelsen forutsette samarbeid på tvers av sektorgrenser, og ved at befolkningen generelt stimuleres til å engasjere seg i sin egen helsesituasjon og i spørsmål som angår helse og trivsel i samfunnet.

For at helsefremmende og forebyggende arbeid knyttet til psykisk helsearbeid i vid forstand skal lykkes, trenger man å inkludere psykisk helsekomponenter i nasjonale helsepolitiske programmer, i fagplaner for helse- og sosialutdanninger og i de kommunale og statlige helseplaner.

[1] Jfr. St.meld. 25: 1996/97, St.prp. 63: 1997/98 ”Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999-2006.
[2] Stortingsmelding 16 (2002-2003) påpeker at folkehelsearbeid handler om å satse i forhold til den fysiske helsen, blant annet gjennom påvirkning av levevaner og levekår. Men det handler også om å satse på den psykiske helsen, gjennom å legge til rette for opplevelser av mestring, god selvfølelse, menneskeverd, trygghet, respekt og synlighet.