Fagidé

Felles vitenskapsteoretiske referanser og peilepunkter danner et viktig grunnlag for arbeidet mot å befeste miljøet som en samarbeidende, symbiotisk virksomhet. Her innebærer det man kan betegne som humanioras bidrag til nyere filosofi og vitenskapsteori potensielle møtepunkter for de ulike aktivitetene i innsatsområdet. Ikke bare har 'the linguistic turn' brakt inn og allmenngjort språket som et referansepunkt for filosofien; fortolkningstradisjonene med opphav i estetisk analyse – fra hermeneutikk og fenomenologi fram til semiotikk, poststrukturalisme og dekonstruksjon – har bidratt til at humanvitenskapene i dag framstår som leverandører av relativt sett vel så gyldige og relevante forståelsesmodeller og forskningsmetoder som samfunns- og naturvitenskapen. Slik plasserer vi også AKS i et fruktbart skjæringspunkt mellom utdanning og danning.

AKS representerer i tillegg noen kompletterende synsvinkler på kommunikasjon, kultur og estetikk. Disse utgjør produktive rammefaktorer for forskningsaktiviteter innenfor og på tvers av faglige aspekter ved kultur- og språkfagene i henholdsvis sosiokulturelt, didaktisk og intermedialt perspektiv. Ut fra dette kan fagideen presiseres til å gjelde tre samtidig virkende aspekter ved kultur- og språkfagene:

Et sosiokulturelt perspektiv

Mikhail M. Bakhtins doktrine er at ytringer alltid har innskrevet i seg noe kontekstuelt og sosiokulturelt, samtidig som dette eksisterende stadig reproduseres og reformuleres på produktive måter i samspill med nye stemmer. Med et slikt utgangspunkt er det et siktemål for innsatsområdet å problematisere kategorier og normer fra et enhetlig eller monokulturelt verdensbilde, og heller studere hvordan overleverte ideer om renhet og ekthet utfordres med økende styrke i et samfunn preget av globalisering og kulturelt mangfold. Dette iverksetter mange mulige innfallsvinkler.

En interessant sosial dimensjon er relasjonene mellom høg og lav kultur og språkbruk, både i synkront og diakront perspektiv. Et annet aspekt er forholdet mellom det lokale og det globale, hvor det ikke lenger er så entydig hva som er hva, eller hvordan et kulturelt 'styrkeforhold' utspiller seg. Like gjerne kan det være tale om hybride, 'glokale' fenomener hvor eksempelvis globale – gjerne medieformidlede – språk- eller kulturytringer er føyd inn i lokale kontekster og brukssituasjoner. En tredje problemstilling kan være hvordan tradisjonelle estetiske og sosiokulturelle normer og forestillinger om autentisitet eller originalitet utfordres av den digitale medieteknologiens muligheter til å kopiere og resirkulere eksisterende materiale og ytringer.

Disse perspektivene vil selvsagt også kunne gjenfinnes i de påfølgende didaktiske og intermediale, og vice versa.

Et didaktisk perspektiv

Didaktikk innebærer å fokusere på undervisning og læring, og AKS ønsker i den forbindelse å representere et vidspektret perspektiv på utdanningsspørsmål. Dette innebærer blant annet at innsatsområdet vektlegger både det som kan betegnes som faglig kompetanse og en mer allmenn kulturell danningsdimensjon i utdanningen, men ikke minst at vi forsøker å utvikle og opprettholde en forståelse som innser at det ikke er mulig å isolere det ene fra det andre. I pakt med et situert og kontekstuelt hovedperspektiv vil nemlig verken basiskunnskap eller grunnleggende ferdigheter kunne befinne seg i nøytrale rom. All kompetanse og alt faginnhold har innskrevet i seg kulturelt og sosialt betingede verdier og betydningssett. Også didaktikkens tradisjonelle, instrumentelle innretning som en formidlende, retningsgivende – og tilsynelatende nøytral – instans i undervisning og læring kan i et slikt perspektiv problematiseres som et kulturelt betydningsladet praksisfelt. AKS ønsker dermed å gi til kjenne ambisjoner om å utvikle analytiske innsikter og forskningstilnærminger som kan gi grunnlag for forståelse av det sosiokulturelle i utdanning og undervisning.

På samme tid er språket og andre meningsbærende, kommunikative og estetiske uttrykksformer bestandig både innhold og form. Dermed vil også en estetisk dimensjon, såvel som en kulturell og sosial, alltid allerede være nedfelt i enhver didaktisk virksomhet. Kvalitetsutvalgets innstilling I første rekke (NOU 2003: 16) fokuserte primært på den betydning sentrale skolefag, basiskompetanse og tilpasset opplæring skal ha i utdanningen. Dette er dimensjoner AKS også er opptatt av å levere bidrag til, særlig ved å utvikle studietilbud og bidra til kompetanseheving innen norsk, engelsk og digital kompetanse. På samme tid har innsatsområdet ambisjoner om å utgjøre en kritisk motstemme til de tendensene vi mener å registrere til at en slik kompetanseheving legitimeres i en instrumentalistisk grunnholdning. I første rekke refererer selv (kap. 5.3) til skoleforskning som viser at skolens undervisning og elevenes livsverden til dels befinner seg i et konfliktfylt forhold, og at elevene i stor grad også benytter seg av uformelle læringsstrategier. Her utgjør tekst, lyd, bilde eller film og deres tilstedeværelse i digitale medier kanskje vel så viktige elementer i barn og ungdoms identitets- og kunnskapskonstruksjon som skolens bidrag. Dette kan forstås som uttrykk for en mer allmenn estetiseringstendens av hele tilværelsen, hvor det både angår livsstil, normalitets- og virkelighetsoppfatning. Ikke minst aksentueres slike danningsprosesser i ungdomskulturenes produktive bruk av ny teknologi, enten det dreier seg om samplingbaserte musikkulturer, digitale og nettbaserte tekstsjangrer eller – like gjerne – hybride, intermediale uttrykks- og kommunikasjonsformer.

Med dét vil AKS også hevde betydningen av en estetisk dimensjon, som kan synes noe forsømt i den didaktiske tenkningen Kvalitetsutvalgets innstilling representerer. Her er det viktig å understreke at det situerte og kontekstuelle perspektivet AKS søker å anlegge, også gjelder denne dimensjonen. Målsettingen er å motvirke en dualistisk oppsplitting av tilværelsen i det som handler om arbeid og nytte, og det som dreier seg om opplevelse og lyst. Basiskompetanse vil alltid på en substansiell måte også formidle kulturelle verdier og estetiske aspekter, slik all menneskelig virksomhet – selvfølgelig også i skolen – gjør det. AKS vil derfor bestrebe seg på å gjennomføre et helhetlig forholdningssett som fokuserer danning i utdanningssammenheng, samtidig som vi forsøker å problematisere en forståelse som ser didaktikk som et ytre, uavhengig aspekt ved undervisning i kultur- og språkfag. Her prøver vi tvert i mot å bidra til å definere hva som kjennetegner og særpreger kultur- og språkfagenes didaktikk.

På denne måten vil AKS forsøke å fastholde og gjennomføre et dobbeltperspektiv i sin tilnærming til didaktiske problemstillinger: På den ene siden skal vi undersøke og begrepsliggjøre didaktikkens konkrete karakter av å befordre handlingskompetanse og kyndighet i forhold til undervisning og læring. På samme tid vil vi også demonstrere refleksiv kompetanse overfor praksis og dens forutsetninger. Mens man både innen forskning og undervisning differensierer mellom praktisk, anvendt metodikk og en mer systematisk, teoretisk metodologi, fins ingen tilsvarende begrepsdistinksjon for didaktikk. Her er det innsatsområdets ambisjon å bidra til et mer didaktologisk perspektiv på kultur- og språkfagene.

Et intermedialt perspektiv

AKS representerer ulike fag, men også ulike kunstformer; som litteratur, teater, musikk m.fl. Det intermediale skal derfor innen vår kontekst på den ene siden forstås som interaksjon mellom ulike uttrykksformer og sansemodaliteter – eksempelvis slik det poetiske og musikalske utfyller hverandre i rap og hiphop, eller hvordan lyd, tekst og bilde konvergerer i teater, film og musikkvideo. Kravet om tverrfaglig arbeid står sterkt i planverket for både grunnskole og videregående skole. De monodisiplinære akademiske tradisjonene innebærer imidlertid at utdanningssystemet i begrenset grad formår å utvikle høg kompetanse til å utvikle eller tolke intermediale uttrykk; studenter og lærere får liten del i forskningsbasert kunnskap om slike tverrestetiske fenomener. Resultatet er at altfor mange i skolen opplever at når man skal arbeide tverrfaglig slik planverket – med solid forankring i samfunnets faktiske kulturelle tradisjoner – forlanger, blir prosessene ofte dilettantiske. Det er altså behov for en omfattende utvikling av intermedial forskning som kan danne grunnlag for den typen tverrfaglig didaktisk utvikling skoleverkets læreplaner forutsetter skjer i de estetiske fagene.

På den andre siden vil AKS bidra til en forståelse av det intermediale som samvirke og gjensidig påvirkning mellom forskjellige ytrings-, medie- og teknologiformer, slik vi blant annet kan finne eksempler på at nye kommunikasjonsteknologier innvirker på forholdet mellom muntlighet og skriftlighet, eller destabiliserer tilvante relasjoner mellom den som skaper, utøver og konsumerer kunst. For eksempel er det en interessant tematikk i forhold til digital teknologi og kompetanse hvordan dagens utstrakte estetiske gjenbruk av tidligere ytringer i nye kontekster og uttrykksformer setter i verk intertekstuelle spill mellom historiske, stilistiske, sjanger- eller mediemessige forestillinger og forventninger, samtidig som disse får sosiale og kulturelle konsekvenser i forhold til blant annet estetisk og pedagogisk/didaktisk verdsetting. Her blir mellom annet tradisjonelle krav om ekthet/autentisitet eller enhetlige uttrykk stilt overfor nye ideer og praksisformer.