Kronikk av 1.am. dr. polit. Jon Lundesgaard, Høgskolen i Hedmark

Campus evenstad er en suksesshistorie også i Innlandet ellers (en klar nummer én innenfor Prosjekt Innlandsuniversitet/PIU). Ja, det skal letes lenge landet rundt før en finner tilsvarende. Dette reiser spørsmålet om hvorfor og hvordan, og om det finnes noen pekere for oss andre.

Utviklingen på Evenstad har markant tatt av de siste 5-6 årene. Dette kan måles helt konkret. Fra 2004 til 2009 er disponerte midler gått fra 15 til 30 millioner kroner, og antall fast fagtilsatte fra 8 til 22. Avdelingen har nå masser av troverdig kvalifiserte fagfolk, herunder et betydelig antall fast tilsatte professorer (fra 1 til 8 i perioden) og førsteamanuenser (fra 0 til 6 i perioden). Alle har doktorgrader og annet som bidrar til tyngde. Antall stipendiater har vokst fra 1 til 13, og internasjonale studenter fra 10 til 40. Registrerte studenter har økt med 60 pst. fra 116 (2004) til 184 (2009), og gjennomstrømningen er god. Veksten kan ikke forklares ved økt undervisnings og studenttilgang alene da 10 millioner “kommer med studentene,” og resten på andre måter.

Alle er opptatt av å utvikle sitt, og har ambisjoner om løft. Men det er i utkanter som Stor-Elvdal en finner de virkelige utfordringene. Høgskolen i Hedmark bidrar her så det monner. Evenstad har omlag 50 tilsatte, og er en stor arbeidsgiver i kommunen. Virksomheten er “high tech,” og nesten i sin helhet “eksport” ut av kommunen.

Evenstad er forsøkt overtatt, henholdsvis nedlagt, men det er ikke problemet nå. Kritisk i dag er er å få levert som forutsatt, gitt den styrking og oppbygging man har opplevd. Det ytes mer i undervisning, og en bærer master- og doktorgradsprogrammer som er en del av satsingen. På Evenstad er bidrag i form av forskning avgjørende, og spesielt kritisk fordi en vesentlig del av finansieringen er forskningsmidler. Forskning går ut på å publisere bidrag i troverdige internasjonale vitenskapelige tidskrifter, eller tilsvarende. Opptellingen av dette der Evenstad-tilsatte bidrar gir 5 (2004), 12 (2005), 9 (2006), 12 (2007), 16 (2008) og 21 (2009). Tendensen er økende og inntrykket er at en makter å levere.

Tilgangen på midler er økt til 30 millioner, og det har skjedd på to måter. En har lykkes i konkurransen om PIU midler med basis i master/doktorgradsprosjekter (omlag 30 pst. av økningen), og eksterne forskningsmidler er hentet inn (resten). Eksterne forsknings/utviklingsmidler er “lette” (underkastet mindre substansielle faglige kriterier), eller “tunge.” Tunge midler gis bare når faglige kriterier som bekrefter leveringskapasitet er oppfylt. Påfallende og prisverdig er at det er i den siste kategorien Evenstad gjør seg gjeldende.

Rekrutteringen av fagfolk er betydelig på Evenstad, og grunnleggende for det som er oppnådd. Professor Harry Andreassen (liker sikkert ikke å framheves) er Evenstad-dekan siden 2003 og avgjørende, og han følger konsekvent “normale kriterier.” Selvfølgelig tilsetter en bare når det er finansiell dekning. Videre er tre kriterier viktige (alle må være innfridd). Høy formell kompetanse må dokumenteres, tilstedeværelse på Evenstad kreves, og positivt bidrag til arbeids- og studentmiljøet er en forutsetning. Selvfølgelig kanskje, men alle med litt kjennskap til vår type institusjoner vet at dette ikke er en selvfølge. “Det er ikke noe poeng å lønne folk som ikke sitter på Evenstad,” er dekanens kommentar. I vurderingen av leveringskapasitet legges vekt på at søker har doktorgrad, og i praksis tilsettes det fast bare professorer eller førsteamanuenser.

For vår type institusjoner er det viktig å holde aktiviteten oppe, og helst vokse. Evenstad har vokst i både volum og kvalitet. Ikke alle kan kopiere dette, men det ligger noe mer allment interessant i samvirket mellom volum og kvalitet. F.eks. er det kortsiktig å satse på volum, og redusere på kravene til kvalitet og avvike fra “normale kriterier.”

Evenstad er spesialisert inn mot sitt, som også møtes med en god del oppmerksomhet og velvilje. Gunstige omstendigheter er utnyttet på en beundringsverdig måte. Det er her en møter noen utfordringer i det videre. PIU midlene vil falle bort, og det må møtes med økte resultater (student- og forskningsproduksjon) slik at en selv kan dekke inn midlene som faller bort (sammenhengen mellom resultater og bevilgninger i Kunnskapsdepartementets finansieringsmodell). Men det er ikke nok. Forskningsmidler må skaffes på nytt, og helst i enda større omfang. Konkurransen om slike midler er et risikomoment. Men det er også risiko knyttet til om midlene, det skal konkurreres om, faktisk stilles til disposisjon.

I alle tilfelle ønskes Evenstad til lykke på veien videre!